Refleksjoner over universitetenes etter- og videreutdanningsvirksomhet.
Nedenfor følger notatet som GG sendte til møtet 05.09.2012:
HVOR BLE DET AV EVU’EN VED NORSKE UNIVERSITET? NOEN REFLEKSJONER .
Gunnar Grepperud
Den doble optimismen Det arbeidet vi alle har som felles utgangspunkt, fleksibel utdanning ved universitetene, er fundert på to søyler. Den første er IKT – utviklingen, som ved inngangen til 1990-åerene også begynte å bli synlig for norsk, høyere utdanning. Mer konkret hadde Hernes &Co vært i USA og sett at teknologien åpnet for muligheter som vi så langt ikke hadde hatt til både å nå mange og samtidig øke kvaliteten. Ideologisk sett passet disse mulighetene med noe av grunntanken i det Hernes’ke hodet om hvordan norsk høyere utdanning burde organisere seg framover, sentralisering av kompetansen kombinert med desentralisering av tilbudene. I det hele tatt startet vi opp, enten det nå var ved universiteter eller SOFF, med en optimistisk- kanskje litt naiv tro på teknologiens muligheter. I parentes bemerket er betegnelsen “naiv” her godt ment, det vi ikke visste (da) gjorde det selvfølgelig enklere å produsere optimisme og begeistring for saken! Og bak (de ville vel selv sagt at de stod ved siden eller foran) pushet nettskolenes ivrige representanter på! Den andre søylen var troen på at etter- og videreutdanning, med utgangspunkt i U/H-sektorens fag- og kompetanseportefølje, ville være en aktivitet som raskt ville øke, og som ikke bare ville styrke universiteters og høgskolers legitimitet, men også deres “pengebinge”. Optimismen og troen på dette steg markert med Kompetansereformen midt på 1990-tallet. Denne var så markert at også universitetets ledere fikk øynene opp for dette. Men ikke bare det, deler av norsk investeringselite så her for seg et fremtidig Klondyke, slik det for eksempel kom til uttrykk ved IT-Fornebu og Bedriftsuniversitetskonstellasjonen.
En noe spissformulert oppsummering av tiden som har gått At de mest optimistiske forhåpninger skulle slå til, var det vel ingen som forventet, men det er jo ingen tvil om at vi som pionerer i feltet, hadde håp om at utviklingen ved våre institusjoner i større grad ville preges av fleksibel utdanning. Sett fra år 1997 ( for eksempel – det er jo bare 15 år siden!)hadde vel de fleste av oss et berettiget håp om at norske universitet, gjennom fleksibel utdanning både skulle:
Fremstå i en nærmere og tydeligere dialog med samfunn og arbeidsliv når det gjaldt utdanning.
Aktivt ta fatt i oppgaven med å styrke studiekvaliteten både i nære og fjerne tilbud.
Fremstå med en bred, fleksibel fagportefølje med relevans for norsk arbeidsliv.
Høste ressurser og legitimitet gjennom sine satsinger på EVU-feltet
Aktivt arbeidet for å integrere EVU-arbeid/studiekvalitetsarbeid om naturlig del av vitenskapelig ansattes arbeid.
Hvor langt vi er kommet i en slik retning avhenger vel av hvor vi i dag står og hva vi ser. Fra mitt ståsted, langt mot nord, mener jeg å se følgende utviklingstrekk, som i hovedsak i går i EVUS disfavør:
Arbeid med fleksibel utdanning er like mye et “ildsjelfenomen” i dag som for 20 år siden. Forskjellen er, heldigvis, at ildsjelene er blitt noen flere.
Høgskolene overgår universitetene når det gjelder tilrettelegging av fleksibel tilbud både innen grunnutdanninger og EVU-utdanninger. Det kan nok sies en god del om kvaliteten på en del av det høgskolene gir, men i volum er vi grundig slått.
EVU blir gradvis marginalisert og fokus internt ved universitetene er nå mer på å tilby ordinærutdanninger til eksterne grupper( denne påstanden bygger på at EVU skal være noe annet, eller i hvert fall noe mer) enn ordinære studieprogram- også på masternivå).
IKT dreies fra å være et redskap fra å nå flere til å gi de ordinære studentene et bedre(?) tilbud på campus. At IKT blir en mer naturlig del av ordinær undervisning er isolert sett bra, kanskje til og med veldig bra, men i hvert fall hos oss går dette ut over EVU-arbeidet.
EVU - enhetene er gradvis i ferd med å marginaliseres, de vies mindre oppmerksomhet, det reises flere spørsmål om endring/”oppløsning” av dem. Jeg mener at denne marginaliseringen forholdsvis tidlig startet ved UiO hvor ansvaret ble underlagt studieavdelingen (stemmer det?), men at vi nå føler den kroppen både her og der (jf. U-vetts skjebne.)
Økt ytre press om mer og bedre samfunnskontakt, blant annet gjennom departementets SAK-midler, har gjort at ledelse på fakultet, men spesielt sentral ledelse, i større grad ønsker og ta hånd om den kontakten som handler om EVU/fleksibel utdanning. Det vil neppe tjene etter- og videreutdanningsaktiviteten til universitetene.
Hvorfor har det gått som det har gått? Her skal jeg også forholde meg kort og punktvis:
Ingen rammevilkår er lagt til rette for at vitenskapelig personale skal vie mer tid til EVU/studiekvalitet.
Ansvaret for å løse den kokrete oppgaven skyves nedover fra universitetenes øverste ledelse, til fakulteter og institutter med begrenset handlingsrom.
Noen sentrale rammevilkår (for eksempel mulighetene for overtidsbetaling) er fjernet (“ildsjel kan du godt være, men betalt skal du ikke ha”).
Rundt 2000 gikk lufta ut av Kompetansereformen og ledelsen ved universitetene ble fanget av andre og “viktigere” problemstillinger. EVU raste nederst på dagsorden.
Erfaringsmessig innebærer EVU “mye arbeid og lite penger”
Universitetene blir stadig mer skeptisk til å etablere nye fag og program
Det ligger på langt nær så mye penger i dette som vi trodde midt på 90-tallet.
Utdanningsdep. er verken kompetent eller villig til å gi utdanningsinstitusjonene vilkår for å løse denne oppgaven. Det inngår i samme departements totale neglisjering av feltet voksnes kvalifisering. Slik sett er det typisk at man anser Norgesuniversitetet som en motor i høyere utdannings samhandling ,ed norsk arbeidsliv på dette feltet. Hvis det er noe NU ikke er, såer det det!
Norsk arbeidsliv har alltid ansett formell videreutdanning som et anliggende for enkeltindivider, det er altså ikke noe man vil satse store penger på. Til dette hører også den grunnleggende tvilen om formelle videreutdanninger gir tilstrekkelig avkastning i form
Norsk arbeidsliv tenker for kortsiktig og “enkelt” om kompetanse, og er derfor nokså uforutsigbare.
Vi som har jobbet med EVU har verken blitt hørt, eller tilstrekkelig inkludert i institusjonenes arbeid med samfunnskontakt, vi har nok hele tiden blitt sett på som en marginal, ikke-strategisk aktør.
Finnes det noen trøst? Tja, si det! Jeg tar det punktvis igjen. Lysglimt finnes, kanskje mest retrospektivt: Når det gjelder oss selv, er det jo greit å minne om at:
De miljøer vi representerer (SEVU,U-vett osv) har utviklet en svært god kompetanse på samfunnskontakt, fagutvikling, pedagogikk/didaktikk, strategisk tenkning og kunnskap om høyere utdannings rolle og funksjon. Vi er blant de få faggruppene ved våre universiteter som faktisk holder i gang en kontinuerlig diskusjon om hva universitetene skal og bør være. Det sørgelige (nå vender jeg tilbake til det dystre igjen) er at vi ikke er mer brukt i institusjonenes strategiske tenkning). Men uansett- vi har vært/og er flinke!
Vi har, siden inngangen av 1990- tallet, bidratt til at universitetene har gitt en rekke relevante utdanningstilbud som har gjort mange voksne lykkelige!
Vi har aktivt bidratt til studiekvalitetsutviklingen ved våre institusjoner, både direkte og indirekte.
Vi har etablerte gode eksterne og interne nettverk
Finnes det så en framtid for en systematisk EVU-satsing fra våre institusjoner? Svaret burde vært et rungende JA, men jeg tror nok det ligger langt nærmere et tja. Det finnet pt verken sterke indre eller ytre krefter som tilsier at dette området får et løft. Det er like sannsynlig at man i mindre grad ser behovet for dette som en sentral satsing og mer overlater det til fakultet og institutt. Det vil i så fall innebære at EVU-enhetene marginaliseres eller avvikles, alternativt at de oppstår i ny skikkelse (slik tilfellet delvis er i Tromsø).
Fra optimisme til pessimisme? Min konklusjon er altså at i løpet av 20 år har EVU-aktiviteten dreid fra en nesten euforisk optimisme mor marginalisering og pessimisme. Er dette en riktig observasjon, eller en den for dyster og unyansert? Kanskje er mine korte refleksjoner mest uttrykk for at vi i Tromsø har vært gjennom lange og utmattende prosesser om hva U-vett skal være og bli? Men uansett er selve tusenkronersspørsmålet for oss med engasjement og idealisme for saken følgende: Hva skal til å få til at EVU på nytt skal få en plass i solen?
Nedenfor følger notatet som GG sendte til møtet 05.09.2012:
HVOR BLE DET AV EVU’EN VED NORSKE UNIVERSITET? NOEN REFLEKSJONER .
Gunnar Grepperud
Den doble optimismen
Det arbeidet vi alle har som felles utgangspunkt, fleksibel utdanning ved universitetene, er fundert på to søyler.
Den første er IKT – utviklingen, som ved inngangen til 1990-åerene også begynte å bli synlig for norsk, høyere utdanning. Mer konkret hadde Hernes &Co vært i USA og sett at teknologien åpnet for muligheter som vi så langt ikke hadde hatt til både å nå mange og samtidig øke kvaliteten. Ideologisk sett passet disse mulighetene med noe av grunntanken i det Hernes’ke hodet om hvordan norsk høyere utdanning burde organisere seg framover, sentralisering av kompetansen kombinert med desentralisering av tilbudene. I det hele tatt startet vi opp, enten det nå var ved universiteter eller SOFF, med en optimistisk- kanskje litt naiv tro på teknologiens muligheter. I parentes bemerket er betegnelsen “naiv” her godt ment, det vi ikke visste (da) gjorde det selvfølgelig enklere å produsere optimisme og begeistring for saken! Og bak (de ville vel selv sagt at de stod ved siden eller foran) pushet nettskolenes ivrige representanter på!
Den andre søylen var troen på at etter- og videreutdanning, med utgangspunkt i U/H-sektorens fag- og kompetanseportefølje, ville være en aktivitet som raskt ville øke, og som ikke bare ville styrke universiteters og høgskolers legitimitet, men også deres “pengebinge”. Optimismen og troen på dette steg markert med Kompetansereformen midt på 1990-tallet. Denne var så markert at også universitetets ledere fikk øynene opp for dette. Men ikke bare det, deler av norsk investeringselite så her for seg et fremtidig Klondyke, slik det for eksempel kom til uttrykk ved IT-Fornebu og Bedriftsuniversitetskonstellasjonen.
En noe spissformulert oppsummering av tiden som har gått
At de mest optimistiske forhåpninger skulle slå til, var det vel ingen som forventet, men det er jo ingen tvil om at vi som pionerer i feltet, hadde håp om at utviklingen ved våre institusjoner i større grad ville preges av fleksibel utdanning. Sett fra år 1997 ( for eksempel – det er jo bare 15 år siden!)hadde vel de fleste av oss et berettiget håp om at norske universitet, gjennom fleksibel utdanning både skulle:
- Fremstå i en nærmere og tydeligere dialog med samfunn og arbeidsliv når det gjaldt utdanning.
- Aktivt ta fatt i oppgaven med å styrke studiekvaliteten både i nære og fjerne tilbud.
- Fremstå med en bred, fleksibel fagportefølje med relevans for norsk arbeidsliv.
- Høste ressurser og legitimitet gjennom sine satsinger på EVU-feltet
- Aktivt arbeidet for å integrere EVU-arbeid/studiekvalitetsarbeid om naturlig del av vitenskapelig ansattes arbeid.
Hvor langt vi er kommet i en slik retning avhenger vel av hvor vi i dag står og hva vi ser. Fra mitt ståsted, langt mot nord, mener jeg å se følgende utviklingstrekk, som i hovedsak i går i EVUS disfavør:Hvorfor har det gått som det har gått?
Her skal jeg også forholde meg kort og punktvis:
Finnes det noen trøst?
Tja, si det! Jeg tar det punktvis igjen. Lysglimt finnes, kanskje mest retrospektivt:
Når det gjelder oss selv, er det jo greit å minne om at:
- De miljøer vi representerer (SEVU,U-vett osv) har utviklet en svært god kompetanse på samfunnskontakt, fagutvikling, pedagogikk/didaktikk, strategisk tenkning og kunnskap om høyere utdannings rolle og funksjon. Vi er blant de få faggruppene ved våre universiteter som faktisk holder i gang en kontinuerlig diskusjon om hva universitetene skal og bør være. Det sørgelige (nå vender jeg tilbake til det dystre igjen) er at vi ikke er mer brukt i institusjonenes strategiske tenkning). Men uansett- vi har vært/og er flinke!
- Vi har, siden inngangen av 1990- tallet, bidratt til at universitetene har gitt en rekke relevante utdanningstilbud som har gjort mange voksne lykkelige!
- Vi har aktivt bidratt til studiekvalitetsutviklingen ved våre institusjoner, både direkte og indirekte.
- Vi har etablerte gode eksterne og interne nettverk
Finnes det så en framtid for en systematisk EVU-satsing fra våre institusjoner? Svaret burde vært et rungende JA, men jeg tror nok det ligger langt nærmere et tja. Det finnet pt verken sterke indre eller ytre krefter som tilsier at dette området får et løft. Det er like sannsynlig at man i mindre grad ser behovet for dette som en sentral satsing og mer overlater det til fakultet og institutt. Det vil i så fall innebære at EVU-enhetene marginaliseres eller avvikles, alternativt at de oppstår i ny skikkelse (slik tilfellet delvis er i Tromsø).Fra optimisme til pessimisme?
Min konklusjon er altså at i løpet av 20 år har EVU-aktiviteten dreid fra en nesten euforisk optimisme mor marginalisering og pessimisme. Er dette en riktig observasjon, eller en den for dyster og unyansert? Kanskje er mine korte refleksjoner mest uttrykk for at vi i Tromsø har vært gjennom lange og utmattende prosesser om hva U-vett skal være og bli? Men uansett er selve tusenkronersspørsmålet for oss med engasjement og idealisme for saken følgende: Hva skal til å få til at EVU på nytt skal få en plass i solen?
Tromsø 2012.09.04
GG